tirsdag 21. januar 2014

Arbeidsrom i gammel stil lønner seg

Skjermbilde 2014-01-21 kl. 09.06.51

Under fire lag med plater og tapeter dukket det autentiske interiøret fra 1875 opp. To millioner har det kostet å sette bygården på Møllenberg tilbake til slik den opprinnelig var. Se alle bildene.

Det har vært både møbelbutikk og kontorer. Nå flytter et arkitektfirma inn, og eieren har funnet ut at det er god økonomi i å ta vare på det gamle.

Forvandlingen har vært enorm. Adresseavisen besøkte Bakkegata 1A første gang for ett år siden og nå er vi innom igjen.

– Jeg sto utenfor en kveld i mørket og kikket inn, på de forseggjorte himlingene i taket og lampene som lyste, og tenkte: Yes! Bygårdseier Lars Ofstad smiler fornøyd. Selv jobber han i helsevesenet, og har de siste 15 månedene hatt en bratt læringskurve innen antikvarisk bygningsvern på fritiden. Fra han skjønte at han og familien, gjennom firmaet O. Ofstad & Co AS, satt på en unik bygård, bevart utenom det vanlige.

– Fra 1875 var det boliger her, så flyttet en møbelbutikk inn i 1915. Da ble rommene kledd inn for første gang. Tidlig på 1970-tallet startet min farfar kontormaskinbutikk, med utsalg i sokkelen og kontorer i første, sier Ofstad. Etter hvert tok andre generasjon over, og Lars og søsteren Kari Anne var ofte innom. De siste årene har første etasje stått tom. Far til Lars bor i andre og sokkelen leies ut til butikkvirksomhet. Det er fasade og første etasje som nå er satt tilbake til fordums prakt.

– Gården er unik med tanke på at så mye av det opprinnelige interiøret og eksteriøret er bevart. De fleste har for lengst revet ned gamle dører, vinduer, listverk og stukkatur. Her har det bare vært gjemt bak lag av paneler og tapeter. Det var bare å finne det frem igjen, sier Ofstad. Det er gjort så å si helt uten kompromisser.

Vurderte studenthybler

– Hadde du ikke tjent mer på å gjøre om bygården til studenthybler, på billigste og enkleste måte?

– Det er jo det alle tror, og det de fleste gjør. Bygningen fikk et umiddelbart behov for utbedring av enkelte råteskader, så jeg kontaktet arkitekt og fikk et forslag på hvordan første etasje samtidig kunne ominnredes fra gamle kontorer til en tre-fire hybler. Prisen bare på det ville blitt rundt to millioner. Det kreves mye bygningsteknisk å innfri alle kravene rundt brannvern, krav som gjelder når en bygning skal brukes til bolig. Hvert rom må kles inn som en egen branncelle, med spesialtilpassede rømningsveier. Det er sjelden forenlig med å ta vare på gamle hus. Slike inngrep behøves ikke når lokalet skal opprettholdes som næringsvirksomhet, sier Ofstad.

– Det var søstra mi som sa det først, at her satt vi på en enestående mulighet. En bygård som var i tilnærmet originalstand. Jeg visste ingenting om restaurering av gamle bygg, men jeg kan en del om å søke tilskuddsmidler i jobbsammenheng. Jeg mente å ha sett ett innslag på Dagsrevyen om at noen fikk penger fra Norsk Kulturminnefond. Så en dag jeg hadde litt god tid på jobb skrev jeg en søknad, og vi fikk et positivt svar og 450000 kroner, sier Ofstad.

Restaureringsarkitektene Trond Eide og Bente Egeland ble kontaktet, og snekkerfirmaet Syllstokken ble hyret inn.

Dette er håndverkere som kun jobber med restaurering av gamle hus, hvor arbeidet må utføres med gamle, ofte glemt, teknikker.

RestBakkegt14

Samme inntekt

– Å sette første etasje tilbake til det opprinnelige, og fortsette å bruke det til næringsvirksomhet viste ikke bare å være det beste for huset, men også det mest økonomiske. Nå er vi ferdige, og har brukt to millioner til sammen, både på interiør og fasade, inkludert skifertak, undertak, pipeløp, vindusrestaurering og utvendig kledning, i tillegg til omfattende malerarbeid. Og nesten en halv million av dette er dekket av pengene fra Kulturminnefondet, så det er brukt langt mindre her enn hva vi ville brukt om vi hadde laget hybler. I tillegg har vi fått et lokale jeg er ordentlig stolt av, sier Ofstad.

– Men hybler ville vel lønt seg på sikt, med gode leieinntekter?

– Nei, inntekten blir den samme. Jeg ville kunne tatt rundt 20000 kroner i måneden på hybler. Nå kan jeg leie ut til næringsvirksomhet til samme pris, sier Ofstad.

Arkitektfirmaet Brendeland og Kristoffersen har allerede begynt å flytte inn den ene delen av lokalet, mens en annen del fortsatt står ledig.

Ofstad ønsker også å tilbakevise det han mener er en myte, om at å restaurere på antikvarisk måte er langt mer kostbart enn å pusse opp med nye materialer.

– Mye av materialene er brukt om igjen eller kjøpt brukt, og det koster gjerne en brøkdel av nypris. Av fasadekledningen var for eksempel 90 prosent fortsatt i god stand, selv etter 138 år. Og med riktig ekspertise til jobben har vi kun behøvd å felle inn nytt der det var nødvendig. En del av takskiferen er gjenbruk, og skadet stein er byttet ut med brukt som koster et par hundrelapper per kvadratmeter. Det handler like mye om å vite hva man ikke behøver å gjøre, fremfor å gå i gang i den tro at alt må erstattes. Slik har vi sluppet unna med både mye jobb og mye penger, sier Ofstad.

– I tillegg bevares huset som et kulturminne, det skal vises at det er 138 år gammelt. Jeg har ingenting til overs for gamle hus som fremstår som nye, det blir lett «plastic fantastic» hvor gamle bygningsdeler, gjerne av god kvalitet, byttes ut med nye materialer som gjerne ikke holder samme nivå, og ofte har et annet utseende. Bygningene som omgir oss er en viktig del av kulturen vår, hva hadde byen vært uten Bakklandet og den gamle trehusbebyggelsen? Jeg er opptatt av at kulturen tas vare på, gjennom en strategisk og helhetlig forvaltning av gamle hus og bygningsmiljøer, sier Ofstad.

Arkitektstudenter som behøvde erfaring med restaurering har utført oppgaver som skraping, maling og avdekking av de originale interiørene, under veiledning. De har fått erfaring, og huseiere har kunne benytte engasjerte mennesker til en overkommelig pris. Noe Ofstad mener ble en vinn-vinn-situasjon for begge parter.

Skjermbilde 2014-01-21 kl. 09.08.43

Bygningsvernsenter

Og den som vet hvem som kan spørres kan bli overrasket over at den beste kvalitet ikke behøver være den dyreste.

– Vinduene i hovedhuset er nye, men eksakt kopi av originalvinduene fra bakgården. Arkitekten har målt opp og fått tegnet hvordan de så ut, og sendt en bestilling til Snekkeriet i Verdal. Der går de ut i skauen og finner kjerneved og lager akkurat de vinduene vi ville ha. De er mer elegante, med tynnere rammer, slik de opprinnelig ble laget. Og de koster ikke mer. Heller mindre, på lang sikt. For disse er laget av kjerneved som holder i hundre år, mot limtre og plast som kanskje varer i et par tiår. Det går an å få laget ting i gammel stil som ivaretar dagens krav til isolasjon rimelig og på riktig måte, sier Ofstad.

Og nettopp det er viktig for ham, at det må bli enklere å få kunnskap om restaurering av gamle bygg.

– Utgangspunktet mitt var troen på at det som ville gi mest i profitt var å røske ut alt og bygge opp billige hybler. Men her har vi vist at dette ikke alltid er tilfellet. I tillegg gjør restaureringen utført etter antikvariske prinsipper at miljøfokuset ivaretas, blant annet er det kun brukt linolje- og kalkmaling, helt uten løsemidler og andre kunstige tilsetningsstoffer. Alle materialer er kortreiste, materialene som har reist lengst er kledning som kom fra Namsos. Det er benyttet isofiber som isolasjon, et materiale som er laget av resirkulert avispapir. Skiferstein er kjøpt brukt, piper og brannmurer er restaurert med naturlig kalk og ovenene som ble produsert på Trolla brug mellom 1873 og 1900 er restaurert. Men jeg måtte ha hjelp til å se dette, sier Ofstad. Derfor ønsker han det planlagte bygningsvernsenteret velkomment. Senteret er planlagt som et ressurssenter med ekspertise på bevaring.

– Jeg hadde overhodet ingen bakgrunn eller forutsetning for å klare dette, jeg begynte kun med en heldig kunnskap om å søke penger. Skal du lykkes i et slikt prosjekt må du ha med de riktige fagfolkene, sier Ofstad.

 

Tekst av: Ann Iren Bævre